The optimist

Vell jeg sa jo at jeg skulle skrive et litt emr positivt innelgg, så her er det!
Som min kjære stemor ga meg litt tips om begynte jeg å spekulere litt på hvordan det kom til å bli å flytte ut og hvordan internat livet kom til å bli. På Åsane er det sju internatbygg som alle nylig har blitt pusset opp, hvert bygg består av åtte til tolv dobbelt rom der som regel to av rommene deler bad. Jeg ser ikke på dette som noe problem akkurat så lenge de ikke bruker et år på badet, og da er det jo egentlig bare å stå opp lit tidligere for å komme seg inn først? Right? haha. Oh well. Man kommer nok som alltids til en enighet om slikt. Jeg går ut i fra etter som at vi alle sammen er i samme båt og sikkert like usikre, kommer ikke noen til å være bitchye som det så pent heter.

Det å bo der er ikke det jeg bekymrer meg for akkurat nå, det kommer vell siden tenker jeg. For akkurat nå lider jeg under den illusjonen at "Det går sikkert bra, hvor ille kan det være?"... Det er vell heller det at jeg faktisk må velge ut hva jeg skal ha med meg å bruke i et år som bekymrer meg. Hva skal jeg ta med, hvor mye osv.. Det er så mye som er uvisst og jeg håper vi får mer informasjon som kan hjelpe meg litt å rydde opp i det rotet av et hode jeg har. Men så er det jo ikke før den 24. august skolen begynner så jeg har jo enda god tid på meg.

Jeg har den innstillingen at alt ordner seg til slutt. Eller "Alt ordner seg for snille piker" ;)
Veien dit akkurat nå virker så lang.. Men 11.september virker ikke som et halvt år siden heller. Så tiden går så alt for fort, og jeg kan kjenne den renne mellom hendene mine som sandkorn i et timeglass. Det er skremmende, og jeg føler for bare å sitte fast i akkurat dette tidspunkt. Frysetiden uten å gå videre. Jeg er redd for endringe og hva som venter der ute. Krav og forventninger som kommer til å forventes av meg da, og de som forventes av meg nå som jeg ikke føler jeg klarer å fylle. Men samtidig er jeg spent nettopp på grunn av det uvisse som venter meg der ute. Jeg gleder meg til å utforske området rundt, byen og menneskene. Nysgjerrigheten driver meg videre Men er jeg klar for et slikt eventyr? Når er man noen gang klar? Og som den impulsive personen jeg er, er det bare å hoppe i det med hodet først. Det nytter ikke å stikke foten nedi vannet og tro at det er det. Man må kjenne det på hele kroppen skal man virkelig oppleve det. Og jeg elsker å hoppe fra kanten.

Nå når det er sagt, så har jeg en jobb forran meg. Åsane er en realitet, jeg skal dit. Det er ikke lenger en drøm eller en tanke som svirrer rundt i lufta. Jeg har bestemt meg, jeg skal klare det. Jeg skal ikke vende hjem og si "Jeg klarte det ikke..". Jeg skal komme hjem, jublende over at jeg jobbet for det, og jeg klarte det. Det er mitt mål, for skal ikke svikte meg selv. Dette handler ikke om noen andre, dette handler om min selvrespekt for meg selv. I morgen skal jeg på behandling hos Tøndels fysikalske klinikk. Det er start skuddet mitt.. Ikke i månedeskiftet, for det er bare å utsette ting. Men jeg kan ikke gjøre noe annet midt på natta, en å bestemme meg for at dette er noe jeg skal gjennomføre.

Disse innleggene skriver jeg for det meste for meg selv ettersom at jeg ikke akkurat regner med at noen leser dem. Men visst det er da noen der ute.. Som tar seg tid til å lese gjennom vrøvlet mitt x) Så vit det.. At jeg kommer aldri til å gi meg, når jeg har bestemt meg for noe. Peace out.