The optimist

Vell jeg sa jo at jeg skulle skrive et litt emr positivt innelgg, så her er det!
Som min kjære stemor ga meg litt tips om begynte jeg å spekulere litt på hvordan det kom til å bli å flytte ut og hvordan internat livet kom til å bli. På Åsane er det sju internatbygg som alle nylig har blitt pusset opp, hvert bygg består av åtte til tolv dobbelt rom der som regel to av rommene deler bad. Jeg ser ikke på dette som noe problem akkurat så lenge de ikke bruker et år på badet, og da er det jo egentlig bare å stå opp lit tidligere for å komme seg inn først? Right? haha. Oh well. Man kommer nok som alltids til en enighet om slikt. Jeg går ut i fra etter som at vi alle sammen er i samme båt og sikkert like usikre, kommer ikke noen til å være bitchye som det så pent heter.

Det å bo der er ikke det jeg bekymrer meg for akkurat nå, det kommer vell siden tenker jeg. For akkurat nå lider jeg under den illusjonen at "Det går sikkert bra, hvor ille kan det være?"... Det er vell heller det at jeg faktisk må velge ut hva jeg skal ha med meg å bruke i et år som bekymrer meg. Hva skal jeg ta med, hvor mye osv.. Det er så mye som er uvisst og jeg håper vi får mer informasjon som kan hjelpe meg litt å rydde opp i det rotet av et hode jeg har. Men så er det jo ikke før den 24. august skolen begynner så jeg har jo enda god tid på meg.

Jeg har den innstillingen at alt ordner seg til slutt. Eller "Alt ordner seg for snille piker" ;)
Veien dit akkurat nå virker så lang.. Men 11.september virker ikke som et halvt år siden heller. Så tiden går så alt for fort, og jeg kan kjenne den renne mellom hendene mine som sandkorn i et timeglass. Det er skremmende, og jeg føler for bare å sitte fast i akkurat dette tidspunkt. Frysetiden uten å gå videre. Jeg er redd for endringe og hva som venter der ute. Krav og forventninger som kommer til å forventes av meg da, og de som forventes av meg nå som jeg ikke føler jeg klarer å fylle. Men samtidig er jeg spent nettopp på grunn av det uvisse som venter meg der ute. Jeg gleder meg til å utforske området rundt, byen og menneskene. Nysgjerrigheten driver meg videre Men er jeg klar for et slikt eventyr? Når er man noen gang klar? Og som den impulsive personen jeg er, er det bare å hoppe i det med hodet først. Det nytter ikke å stikke foten nedi vannet og tro at det er det. Man må kjenne det på hele kroppen skal man virkelig oppleve det. Og jeg elsker å hoppe fra kanten.

Nå når det er sagt, så har jeg en jobb forran meg. Åsane er en realitet, jeg skal dit. Det er ikke lenger en drøm eller en tanke som svirrer rundt i lufta. Jeg har bestemt meg, jeg skal klare det. Jeg skal ikke vende hjem og si "Jeg klarte det ikke..". Jeg skal komme hjem, jublende over at jeg jobbet for det, og jeg klarte det. Det er mitt mål, for skal ikke svikte meg selv. Dette handler ikke om noen andre, dette handler om min selvrespekt for meg selv. I morgen skal jeg på behandling hos Tøndels fysikalske klinikk. Det er start skuddet mitt.. Ikke i månedeskiftet, for det er bare å utsette ting. Men jeg kan ikke gjøre noe annet midt på natta, en å bestemme meg for at dette er noe jeg skal gjennomføre.

Disse innleggene skriver jeg for det meste for meg selv ettersom at jeg ikke akkurat regner med at noen leser dem. Men visst det er da noen der ute.. Som tar seg tid til å lese gjennom vrøvlet mitt x) Så vit det.. At jeg kommer aldri til å gi meg, når jeg har bestemt meg for noe. Peace out.

What to do..

Hva gjør man når man sitter i så deep shit at man ikke vet hvilken ende man skal snu seg til, for over alt er det bare problemer?
Vet ikke? Nei ikke jeg heller....
Ugh. Kjærlighets problemer, venneproblemer, skoleproblemer, familieproblemer grovt forklart. Det er så mye som skjer at jeg vet ikke lenger opp og ned på problemene mine. Jeg sier ikke at jeg gir opp, det blir bare mye når man får dem slått i ansiktet med en stol. Jeg gjør så godt jeg kan, men det hender det bare sier stopp og jeg bare må legge fra meg alt jeg har selv om jeg ikke har tid til det, og gjøre noe helt annet for å få hodet mitt ut av det litt. Jeg har enda to innleveringer som skal inn, og er ikke ferdig med noen av dem.. Men en heldagsprøve igjen så er jeg i mål.. Jaja, over og ut. Kommer et litt mer optimistisk innlegg litt senere.

Haha.. Vell jeg fant ut av noen innstillinger nå! Så nå er det faktisk mulig å kommentere visst det er ønskelig ^.^  vet jo ikke da om det faktisk er noen som følger med der ute med pytt pytt! Jeg skriver fordi!

Siste frist?

Torsdag.. Noe som betyr gym på skolen.. Har aldri vært noen stor fan av gym kan jeg på stå å si.. Jeg liker å holde på uten noe faste opplegg.. Jeg må gjøre slikt når jeg har motivasjon til det.. Og det er som regel ikke når du har en haug med folk som pomper jern med manualer og vekter på et lukket, varmt rom i en bombekjeller... Jeg må trene ute i det fri. For da føler jeg meg fri som fugelen, og at jeg kan gjøre hva jeg vil! For det er det treningen betyr for meg, at jeg skal kunne føle meg fri i min egen kropp, og ikke som i et fengsel. Egentrenings perioden i gymmen er snart over, og jeg føler ikke at jeg er et skritt i riktig retning... Selv om at jeg vet at jeg har tatt noen skritt, de er ikke store, men de er det.. Men jeg vet at det ikke er nok til å tilfredsstille min gymlærer. Dette er mer mentale steg en fysiske..

Det er ikke bra for knærne mine å jogge, så jeg burde heller sykkel eller gå. Men jeg får ikke lov til å dra ut å gå i gymtimene, for hun kan ikke se meg da under egentreningstimene.. Men hun ser meg jo heller ikke når jeg er i gymsalen, og hun er nede på styrketreningsrommet.. Sykklene der er så smale seter på og det at jeg ikke har noen som helst fremgang visuelt gjør at jeg mister motivasjonen min. Et sikkerstikk på at jeg er gått lei, er når jeg begynner å tulle.. På det viset er jeg som en fire åring som ikke vil legge seg.. Jeg liker selskap når jeg trener, for det gjør det så mye enklere, men det må også være noen som kan hjelpe meg med å holde tempoet og motivasjonen oppe.

Så for å hjelpe meg selv litt har jeg laget en egen mappe på dataen med inspirasjons bilder! Haha, vell, noe må man gjøre ;)

Ny livsstil?

Som sagt skal jeg på folkehøyskole til høsten. Den kommer til å kreve sitt. Dermed er det lurt å komme seg litt i form, men burde man ikke også endre litt på kostholdet? Det har jo en stor innvirkning på helsa. Målet mitt er ikke å ta av meg mest mulig kilo.. Eller å bli en sylfide, for det kommer jeg ikke til å bli, men målet mitt er å få en sunn og god kropp som jeg klarer å bruke til det jeg vil. Selvfølgelig, det å miste et par kilo gjør det mye lettere på veien videre, og som min kjære far så pent sa det "Målet er jo ikke å ta av seg, det er jo bare en bieffekt av å trene".
Når det er sagt er dørstokk mila lang.. Men et sted må man begynne, og det har jeg gjort. Lørdag 1. februar var jeg ute å jogget med intervall. Det går ikke fort, men jeg bruker en del teknikker som jeg har sett på puls, ser ut til å funke! Normalt sett ville jeg jogget med ryggen bøyd fremover og føttene trampende i bakken under meg. Men visst man har en strak holdning og ruller mere på føttene en å hammre dem ned går det mye bedre.
Før har jeg vært mere på den at piller hjelper.. Da slipper jeg å gjøre noe, men nå som målet ikke lenger er å bli tynn, hjelper ikke pillene. Klart de kan få av meg noen kilo, men visst man pakker kroppen full av medikamenter, hva blir da bivirkningene da? Tørr man noen gang lese på baksiden og se hva man kan få av alle de så kalte gode stoffene? Jeg hører historie etter historie om folk som har fått kreft etter å ha gått på forskjellige slanke piller, stoffskifte problemer osv. Vill jeg ende opp der? Nei. Jeg lette i skapet og fant åtte forskjellige slanke produkter. Åtte stykker, på tre år. Noen er tatt av, andre ikke. Detox kurer, slankende kaffe, chilli fat burner, 30 days, konjak osv..
En femten år gammel jente, med så gale kroppsperspektiver at det halve kunne vært nok. Jeg vet jeg er stor, men piller burde man ligge langt unna. Det finnes ingen snarveier til god helse, den må man jobbe for, akkurat som karakterer. For noen kommer det lett til, andre ikke. Slik er det bare, verden er ikke rettferdig.
Greit jeg liker tigrer, men nå vill jeg ikke ha flere tigerstriper på magen. Men man kan ikke slutte å leve heller da, så jeg har smått begynt å bytte ut sjokoladen med en appelsin og noe nøtter. Vet at det ikke er det beste man spiser, men hey.. Det er bedre en sjokoladen ;)
Løpet er i gang, og det er siste innspurt før livet utenfor lille Mosjøen begynner.

Where to start?

Vell la oss starte på begynnelsen! I november 2013 tok jeg mot til meg å søkte meg inn på en folkehøyskole i Bergen kalt Åsane folkehøyskole som ligger omlag en halvtime utenfor Bergen. Jeg søkte også på tre andre folkehøyskoler slik at jeg kunne ha alternativer visst jeg ikke skulle komme meg inn på Åsane. Men gjett hva! Lille trille kom seg inn! Jeg er så stolt at jeg nesten sprudler av glede, for det hele har nesten vært litt uvirkelig for meg. Først ble jeg kontaktet av linjelærer Finn, som spurte litt rundt gymkarakteren min som er vell.. eh.. kremt ikke akkurat god.. Jeg forklarte hva det gjald og jeg fikk følelsen av at det var et veldig positivt svar. I går, 1.feb fikk jeg mail om at jeg var blitt tilbudt plass ved Åsane folkehøyskole!

SÅ! Jeg har karakteren 2 i gym. Noe jeg har tenkt til å endre på. Jeg skal komme meg i form til skoleåret starter slik at jeg klarer det! Kondisjon og trening står på programet fremover. Så visst noen der ute vil ut å gå, rop ut. Jeg er med! Og visst tilfeldigvis noen har tenkt seg til Åsane og ser lille meg, gi gjerne et pip fra seg x)

Jeg føler meg som en rosa blogger.. Huff, jeg kommer til å bli mobba av pappa visst jeg ender opp slik! haha! (fleip mellom oss ;D  )

Ikke stress, man kommer dit man skal.

Men halve eventyret er jo veien dit.